Landbruks-og matminister, Terje Riis- Johansen reagerer kraftig på vedtaket til Finnmarkseiendommen (FeFo) om å nekte reindriftsutøvere å kjøpe landbruksareal.

- Det blir uholdbart for reineierne i Finnmark å investere og utvikle reindriftsnæringa i fylket, uten å eie eget beite, sier Riis-Johansen.

Han sier FeFos vedtak er i strid med Norsk landbrukspolitikk. Nå krever departementet at vedtaket til FeFo blir omgjort.

De fleste ville finne det urimelig at en statsråd med ansvar for flere næringer setter disse opp mot hverandre ved å favorisere den ene. Landbruk er i Soria Moria- erklæringen definert som både jordbruk, skogbruk og reindrift.

På 70-tallet var det stor satsing på jordbruket, og ”hele landet” skulle tas i bruk. Det ble gitt nydyrkingstilskudd, og dette førte til at dyrking av ny mark ble gjort på bekostning av reinbeiter. Etter en periode med nedgang av antall bønder, har mye av dette landskapet grodd igjen fordi jordene ikke er i bruk til jordbruksformål. Det har aldri vært snakk om tilbakeføring av bruken av beiteområdene til reindrifta. Det opprettes nye bruk eller nye overtar etablerte bruk og bonden ser seg nødt til å utvide for å få mer mark for å utvikle sin ”bedrift”, og søker derfor om nydyrkingstilskudd. Og nok en gang blir det i konkurranse med reindriftas bruksrettigheter.

Offentlig finansiering av andre næringsinteresser i reinbeiteområder

I Sør-Varanger Avis 16.1. kan vi lese at Sør-Varanger Turistutvikling (SVT) har hatt informasjonsmøter flere steder i Sør-Varanger. SVT har fått en halv million kroner fra Innovasjon Norge for å utvikle turistnæringen i kommunen, etter at SVT kjøpte Neidenelven Hotell. Planene som presenteres går ut på å lage et alpinanlegg, midt i reindriftas flyttelei og beiteområde. SVT hevder til avisen å være i dialog med reindrifta i området. Reindrifta har ikke fått formell henvendelse som part i saken. I årevis har reindriftsnæringen vært pålagt å utarbeidet offentlige distriktsplaner med arealkart, med beskrivelse av bruk av områder som flyttelei, kalvingsområder, luftingsområder og beitebruk. Målet er at det skal være kjent at arealene er bruksberettiget av reindrifta, og at flytteleier og kalvingsland har vern mot inngrep i henhold til norsk lovverk.

Er det noen offentlige instanser som faktisk bruker disse planene i sin saksbehandling?

Det burde være en forutsetning fra Innovasjon Norge og andre offentlige finansiører sin side at før midler til bedriftsutvikling innvilges, skal man forsikre seg om utviklingen ikke skjer på bekostning av rettighetshavere i området. Reindriften kan ikke godta at man bruker offentlige midler til at nye foretak skal etablere seg med sine næringer i reindriftsområder som har etablerte bruksrettigheter.

Det praktiseres i dag en bit-for-bit-politikk som harmonerer dårlig med dagens uttalte politikk, slik den for eksempel er utformet i LMD’s St.prp. 74 – 2006/2007. Her sies det:

 Inngrep og forstyrrelser innen reindriftens bruksområder har økt betydelig de siste årene. Direkte konsekvenser av inngrep og forstyrrende aktivitet kan være permanent tap av det beiteland som nedbygges eller oppdyrkes, samt hindringer i reinens trekk- eller flyttleier. Indirekte konsekvenser kan være midlertidig tap eller redusert bruk av omkringliggende beiteland, merarbeid for reineier og stress for reinen. Totaleffekten av mange små inngrep og forstyrrelser er oftest større enn summen av de enkelte inngrep skulle tilsi. Dette henger sammen med oppstykking av beiteområdene, noe som vanskelig lar seg forene med reinens behov for sammenhengende «friområder» og flytt- og trekkleier. En slik fragmentering av reinbeiteland har vært, og er trolig, en av de alvorligste truslene mot dagens reindrift..

I Riksrevisjonens helt nye rapport om Arealvern (2007) rettes det skarp kritikk mot at verken regjeringen eller kommunene har gjort nok for å oppfylle Stortingets intensjon om vern av reindriftens arealer.

Det er i mange sammenhenger trukket frem at reindrifta er ”statsstøttet næring”, og dermed må vike konkurranse med andre næringer. Dette hevdes nå senest av LO-sekretær Bjørn Johansen. Han innehar også vervet som nestleder i Innovasjon Norge avd. Finnmark. I en uttalelse i forbindelse med at et selskap har valgt å ikke benytte seg av mutingstillatelsen i Kautokeino fordi reindrifta sier dette er i konflikt med deres bruk.

Reindriftsnæringen mottar ulike tilskudd og har avgiftsfritak på lik linje med jordbruket, veterinærer, fiskeri og kraftkrevende industri, for å nevne noen eksempler. Det innebærer at disse må i enkelte tilfeller oppfylle grunnleggende krav som myndighetene stiller. Det som imidlertid skiller reindrift som næring fra øvrige næringer her i landet, er at Norge har en internasjonal forpliktelse overfor samene som folk, gjennom blant annet ILO-konvensjonen (International Labour Organization). Den norske stat har forpliktet seg til å ivareta urfolks naturgrunnlag, som i dette tilfellet er reindriftsnæringens arealer.

Vi undrer oss derfor om dette er i samsvar med LO’s offisielle politikk – eller om LO faktisk er mot ILO-konvensjon nr. 169? ILO-konvensjonen ivaretar også urfolks rettigheter, og artikkel 4 innebærer at:

1. Det skal treffes særlige tiltak for å sikre, på en hensiktmessig måte, enkeltpersoner fra vedkommende folk og deres institusjoner, eiendom, arbeid, kultur og miljø.
2. Slike særlige tiltak skal ikke være i strid med ønsker som vedkommende folk har uttrykt på fritt grunnlag.

FeFo og LMD Innledningsvis peker vi på Landbruks- og Matminister Riis-Johansens uttalelse. LMD’s kritikk henger dårlig sammen med det Regjeringen selv sier i Soria-Moriaerklæringen: ” Vi vil ivareta forpliktelsene overfor urfolk og nasjonale minoriteter, og sørge for at Sametinget får reell innflytelse på politikkområder som er viktige for det samiske samfunn.”

Opprettelsen av FEFO er nettopp et slikt tiltak – det at Sametinget får innflytelse på politikkområder. Det er derfor med forbauselse vi registrerer at når FEFO tar standpunkt i saker som er viktige for samiske næringer, men som går imot Riis-Johansens egen næring – så krever hans departement at vedtaket gjøres om! Og vi er ikke mindre skuffet over at styreleder i FeFo, Berit Ranveig Nilsen legger seg flat for kritikken etter først å ha vært helt klar på at det har vært bred enighet om eierforholdene i Finnmark, og hvordan disse skal forvaltes.

Spørsmålet er hvilke føringer finansiører som Innovasjon Norge skal ha fra overordnede myndigheter når de behandler søknader som innebærer at reindriftsnæringens rettigheter trues. De involverte myndigheter må ta dette på alvor og gjøre de nødvendige tiltak, slik at også reindrifta kan utvikles på de samme vilkår som andre næringer – med likeverdig rett til eksistens.

(Leserinnlegg Finnmark Dagblad, NRK Torget, Nordlys januar 2008)